Diagnose ved kjemisk miljøintoleranse (MCS/IEI)?

Det er kommet noen henvendelser fra leger om hvordan de kan stille diagnosen ””MCS”, i senere tid kalt IEI1. IEI er egentlig  en betegnelse for alle former for miljøintoleranse, mens MCS er en spesiell, avgrenset og ganske ekstrem form for miljøintoleranse (men innenfor IEI-begrepet).  

Dette er et vanskelig område! Først må jeg reservere meg mot å bli betraktet som noen autoritet i dette ved å fortelle litt om min (forfatterens/ redaktørens) bakgrunn for å skrive dette.

Jeg er opprinnelig og i alt vesentlig barnelege, men har gjennom min åpne rådgivningstelefon på Voksentoppen gjennom mange år hatt kontakt med voksne med MCS /IEI (som jeg foretrekker å kalle kjemisk miljøintoleranse), og et antall leger med MCS-pasienter. Derfor har jeg i flere år fulgt med i litteraturen om dette.

Det er sparsomt med god forskning i området. De fleste erfarne forskere kvier seg for dette området uten objektive tegn. Egentlig finnes det ingen profesjonelle medisinske eksperter i dette området, men mange individuelle eksperter på egen sykdom og internasjonalt noen leger som hevder synspunkter uten å bevise dem.

Det gjelder jo også mine synspunkter!  Jeg kan ikke bevise dem!

Pasientene har det vanskelig for det dreier seg om en situasjonsbetinget funksjonshemming – miljøhemming. I noen tid har jeg jobbet spesielt med denne problemstillingen, og forsøkt å få til et forskningsprosjekt med registrering av miljøhemmede personer og deres erfaringer. Dette er omtalt i en artikkel i siste nummer av Allergi i Praksis nr. 4 2007 og gjengitt på NAAFs nettside.

Leger spør hvem de kan henvise pasientene til. Det finnes ikke noen spesialister å henvise disse pasientene til. Der jeg har omtalt MCS/IEI bl.a. i denne nettsiden, vil det vel komme frem (iallfall mellom linjene) at pasientens fastlege nok er den beste samarbeidspartner for pasienten (såfremt kommunikasjonen er tilfredsstillende!).

Sykehistorien er tydelig på at det er luftforurensninger – og ofte, men ikke alltid bare – duftstoffer som utløser sykdommen. Differensialdiagnostisk må den nøkterne lege vurdere om det dreier seg om (ukjente) biokjemiske mekanismer eller andre årsaker deriblant primært psykologiske årsaksforhold, eller kanskje helt andre sykdommer.

Det dreier seg mye om legen kjenner og har tillit til pasientens og anamnesens troverdighet. Fastlege som kjenner pasienten fra før, vil vanligvis relativt lett gjenkjenne om det skulle være primære psykologiske årsaksforhold.

Når en lege møter en slik pasient for første gang, krever det grundigere gjennomgang. For mange leger kan det da være mest lettvint å velge eller antyde ”diagnosen” psykosomatisk reaksjonsmåte, selv om det bygger på like stor grad av subjektivitet uten bevistyngde som noe annet valg. Det kan etter min mening føre helt galt av sted som så mange andre lettvinte løsninger på store problemer.

Mitt personlige inntrykk er at kjemisk miljøintoleranse (MCS/ IEI) meget sjelden er primært psykisk selv om det naturlig nok kan komme sekundære psykologiske trekk etter de mange skuffelser og vansker disse pasientene møter i dagens samfunn.  Nevrotiske og psykotiske sykdommer har andre k.jennetegn. Noen psykologer og psykiatere vil kanskje gjerne trekke til seg disse pasientene. Omfattende studier utført av psykologer og psykiatre konkluderer med at psykiske forhold har betydning for MCS,  men hittil har jeg ikke sett noen systematiske forskningsrapporter som viser at psykoterapi har fjernet denne type miljøintoleranse. Hos noen kan gjentatte vonde erfaringer med uventede møter med noe om ikke tåles, føre til en slags kronisk angst og anspendthet. Da kan forståelsesfull psykoterapi være til hjelp mot dette. 

På den annen side er det noen leger (særlig i andre land) som har gjennomført en lang rekke til dels omstendelige og kostbare undersøkelser til tross for at det ikke finnes noen laboratorietest eller systemundersøkelse som er vist å være spesifikk for eller kan underbygge diagnosen ”MCS/IEI”.

Det kan virke som slike undersøkelser brukes som en forsikring mot å ta feil der det kan foreligge en eller annen skjult sykdom (der feil kan føre til omfattende erstatningssaker særlig i USA).  I noen tilfeller brukes de kanskje i håp om å finne noe som kan være karakteristisk for tilstanden. Det er hittil ikke funnet. 

Sykehistorien (anamnesen) er det eneste som er karakteristisk for tilstanden. I de aller fleste tilfeller er anamnesen så typisk for kjemisk miljøintoleranse at legen kan fastslå for seg selv at det er dette det dreier seg om (jfr. Malterud K og Taksdal A (2001): Et felles refleksjonsrom med pasientens symptomer som gyldige kunnskapskilder. Tidsskr Nor Lægeforen 121:3605-9 ). En utdypende samtale og generell helseundersøkelse er på sin plass, men å gjennomføre serier av undersøkelser som er meningsløse i forhold til anamnesen, er noe som kan gi inntrykk av at legen likevel ikke tror helt på pasienten.

En annen sak er det at noen pasienter med kjemisk miljøintoleranse samtidig kan ha andre sykdommer som kan kreve undersøkelser og spesielle medisiner. Hit hører bl.a. alminnelige sykdommer som allergier, astma, migrene, anemier,stoffskiftesykdommer og hjerte-karsykdommer.

Uautorisert forslag:
For den lege som tror på pasienten og sykehistorien er det etter min mening mest realistisk å konkludere overfor pasienten med noe sånt som:

Det er åpenbart at du er plaget av kjemisk miljøintoleranse som ofte kalles MCS eller IEI. Det finnes ingen spesielle undersøkelser som bekrefter at du har det. Vi klarer oss med denne samtalen.

Dette er en vanskelig sykdom å ha, men verken i Norge eller i Europa for øvrig er det noen medisinsk og trygdemessig akseptert diagnose. Det finnes heller ingen behandling som tar ondet ved roten. Vi kan nok finne noen medisiner som kan hjelpe deg mot smerter (hodepine for eksempel ), og vi bør snakke sammen om andre tiltak som kan bidra til å styrke deg og øke motstandskraften din, men ellers må du nok fortsette å prøve å unngå slike steder og situasjoner som du blir dårlig av. Det hjelper nok noe om du kan informere dine nærmeste og omgangskretsen din om dette. Hvis du vil ha det, gir jeg deg gjerne en erklæring som bekrefter at du har kjemisk miljøintoleranse”.

Det er i høy grad behov for forskning, men inntil vi forstår mer av menneskenes biokjemi og reaskjonsmåter i forhold til miljø, er det også behov for informasjon til folk flest om hvordan det er å plages av kjemisk miljøintoleranse og hvordan vi andre kan forholde oss til det.

Det ville gjøre livet litt lettere også for de relativt få som har psykologisk eller ikke klassifiserbar  ("idiopatisk") miljøintoleranse.      

 

(Sist oppdatert 10. februar 2008)


1/MCS : Multiple Chemical Sensitivity, IEI: Idiopathic Environmental Intolerance