Lise har eksem - og kjæreste

Her er et lite avsnitt fra boken: Elgjengen og allergiene (K.Aas, Forlaget Allergi og miljø,1998). Det forteller litt om hvordan det er å være forelsket der det er atopisk eksem.

Lise og Harald har avtalt å gå en tur for at Lise skal få snakket om noe hun er lei for.

(Ill.: K.Aas: Elgjengen og allergiene)

«Tårene trillet nedover kinnene hennes. Hun snufset. Han visste ikke hvordan han skulle forholde seg; hun hadde aldri tidligere vist seg fra den siden. Det var jo bare tullete av henne å tenke slik, men det var tydelig at hun følte skyld.

Hadde hun fått mens'en og var ute av lage av den grunnen? Mia pleide bli helt umulig de dagene, kanskje Lise hadde det på samme måten? 

Nølende la han armene rundt henne. Gjorde han noe galt nå? Hun trykket seg inn mot ham. Brystene hennes kulte seg mot ham, det kjente han. Sterkt. Hun løftet hodet litt. En liten tåre trillet langsomt nedover kinnet hennes. Den havnet i smilehullet og ble liggende der.

Han fikk plutselig voldsom lyst til å kysse bort den tåren. Turde han?

- Tør jeg kysse henne nå? Hvordan skal jeg gjøre det, bare et lite ett på smilehullet eller våge et rett på munnen?

Så hadde han leppene mot smilehullet hennes og kysset det. Holdt leppene der og kjente smaken av salt. Rettet seg opp, men holdt fortsatt rundt henne. Turte ikke se henne i øynene, men så på smilehullet hennes. Det herlige smilehullet!

Da løftet hun seg litt på tå og ga ham et fort lite kyss i munnviken. Så mykt og så søtt det smakte!

Hun smøg seg ut av armene hans, smilte til ham med tårefylte øyne og gikk videre. Han tok henne igjen med noen lange skritt, og så gikk de sammen uten å si noe. Hun tørket tårene med hånden, fant frem et lommetørkle i Olabuksen og pusset nesen.

De gikk side ved side. Tause. Han tenkte på det kysset, kjente det likesom hele tiden i munnviken. Så forsøkte han å ta hånden hennes, men hun trakk hånden sin unna.

Så gikk de tause. Lenge.

Harald var varm, ikke svett varm, men varm inni seg. Glad og forvirret. Hva var det som hadde skjedd? Noe hadde snudd i livet. Ikke bare den første smaken av en pikes kyss, men et Vendepunkt med stor V. 

- Men hvorfor vil hun ikke holde meg i hånden? Enda hun har kysset meg! På munnen, iallfall nesten. Er det fordi hun ikke vil at jeg skal innbille meg noe? Er det fordi hun angret på det kysset - at det bare var ment som et sånt søsterlig kyss? Mia kysser meg aldri i munnviken, bare på kinnet.  Hva er det for noe galt med meg?

Endelig brøt Lise tausheten. De hadde gått litt fort så det var kanskje  derfor hun virket litt andpusten.

- Du! Jeg syns det var koselig at du ville holde meg i hånden, og jeg ville det egentlig gjerne selv.

Men jeg har eksem, vet du. Det er ikke så ille nå som da jeg var liten, men da opplevde jeg veldig ofte at vennene mine syntes det var ekkelt å holde meg i hånden. Særlig da vi gikk i småskolen, var det  jo vanlig at venninner leide hverandre, men ingen ville leie meg. Ikke når vi lekte ringleker heller, og de sa rett ut at det var ekkelt.

Jeg vet ikke hvor mye jeg har grått for meg selv på grunn av det. Det ble jo ikke noe bedre når jeg brukte eksemsalver og sånt. Da ble det jo bare klissent og ekkelt. Jeg hatet sånne salver. Og jeg kvier meg for å ta folk i hånden og å leie noen.

Det er kanskje dumt av meg, men det er ikke lett å kvitte seg med sånne vonde følelser.

Jeg vil så nødig at du skal føle at det er noe ekkelt ved meg, selv om det bare er huden i hånden. Så nå vet du det!

Han ble så glad at han klemte hardt til da han fikk tak i hånden hennes. Det gjorde nok litt vondt, men det kjentes vel godt vondt for hun lot ham holde hånden. Han tittet bort på henne. Hun var sprutrød, men smilte.

Huden i hånden var kanskje ikke så myk som han hadde kjent den hos andre, men han hadde vel ikke lagt merke til det engang hvis hun ikke hadde snakket om dette eksemet. Hovedsaken var at han fikk holde hånden hennes i sin. Det var en god hånd å holde i.

De sa ikke noe, bare gikk side om side, hånd i hånd.

- Hør den fuglen! Er det måltrost, tro?

- Det er svarttrost. Men den synger like fint! Det er faktisk noen av dem som overvintrer her.

Svarttrosten fløytet.

De stanset opp og lyttet,  men han stanset egentlig for noe annet. Turte han kysse henne igjen? Ordentlig?

Nei.

Som på en felles innskytelse snudde de og begynte å gå nedover igjen samme veien tilbake. Hun tok etter hånden hans nå, og slik gikk de hånd i hånd nedover.

Han tok bedre grep om hånden hennes. 

-----

Det kom en jogger oppover. Harald ville slippe hånden hennes, men  Lise holdt fast.

Joggeren smilte til dem. De smilte tilbake.

Svarttrosten fløytet.»

Proffens kommentar

De aller fleste med eksem, astma, allergier eller hyperreaktivitet (såkalte «allergier») er akkurat som bortsett fra selve "allergien". Ingen av disse plagene er «noe psykisk noe».  Disse overfølsomhetene har alltid og først og fremst et kroppslig (fysisk) grunnlag. Men kropp og sinn hører tett sammen og kan påvirke hverandre. Derfor kan vanskelige følelser og psykisk stress forverre de fysiske plagene, og de kan ikke minst føre til at sykdommen føles verre og oppleves vanskeligere.

Mer  vanlig er det at allergi, atopisk eksem eller astma skaper en del vanskelige følelser. Det er normalt at du blir lei deg når du stadig blir syk av høysnue eller astma eller når huden blir «stygg» og klør . De aller, aller fleste ville følt det vanskelig akkurat som Lise når det dukker opp eksemflekker i ansiktet og på halsen og når huden i hendene blir som sandpapir eller blir klebrig og klissete av salver. Det er normalt å bli lei seg når «allergien» gjør at du ikke får lov til det samme som søsknene eller vennene dine, og da er det også normalt å bli litt sint.

Det er et sinne som egentlig er rettet mot «allergien», og du er urettferdig om du retter det mot deg selv eller noen av dine nærmeste. Det gjelder å forstå at «allergien» ikke er den viktigste delen av deg; 99 prosent av deg er jo helt friskt, ikke sant? Ja, så sats på det friske og prøv heller å godta at noen -  og deriblant du selv - må ha noen «allergier», eksem og astma. Det hører til  menneskeheten. Der gjelder det å finne sin egen plass selv om alt ikke er perfekt. Det er iallfall ingen grunn til å synes synd på seg selv.

På den annen side har alle mennesker og ikke minst barn og unge mange slags opplevelser og mange slags følelser å forholde seg til. Vi kommer ikke utenom at det er svært mange barn og unge som av ulike grunner er blitt nervøse eller sliter med følelsene sine.

Forskere regner med at ett eller annet psykisk problem finnes hos kanskje 30% av alle barn og unge. Når det også er vel 40% som har «allergiske» plager, er det lett å tenke seg at det er mange som har begge deler uansett hvor sterk «allergien» er. Da er det ikke riktig å skylde på «allergien», selv om alle slags fysiske plager virker verre for den som ikke har det godt med seg selv! I dette ligger det dårlige ringvirkninger («onde sirklers mekanismer») som det gjelder å unngå.

Det viktigste i dette er å forstå hva sykdommene dreier seg om, og hva som foregår rundt oss mennesker i oppveksten og i voksen alder. Det er bare det at det er så veldig mange forskjellige ting vi bør forstå uten å ha gode nok forutsetninger for det. Men noe kan vi jo begynne med.

Foreldre til barn med atopisk eksem, astma og «allergier» har en del ekstra å passe på slik at barnet ikke blir unødig sykt samtidig som de ikke vil at det skal bli overbeskyttet. De må ty til sikkerhetstiltak som kanskje ville virke som overbeskyttelse på andre barn - for eksempel søsknene og vennene. Hvordan skal foreldrene samtidig behandle barna forskjellig, men likevel virke rettferdige?

Det er ikke vanskelig å forstå at eksem, astma og «allergier» virker inn på oppdragelsen. Det må nødvendigvis bli noen forbud - kanskje mot å ha dyr hjemme, kanskje mot spesielle ting i kosten, kanskje mot å overnatte hos bestemte venner, kanskje det ene eller det andre. Samtidig er det viktig at mor og far bygger på det friske slik at barnet mest mulig får være med på det som andre barn gjør - ikke minst i lek, fysisk aktivitet og friluftsliv. Det blir en balansegang mellom sikkerhetstiltak og det å ta noen sjanser. Vanskelig!

Så har det gått som det har gått, og Harald og Lise og kameratene deres er blitt som de er blitt. 99% friske - minst!