Småbarnseksem og psyke

Tiden går fort, og ganske snart er spedbarnet  over i småbarnsalderen. Det er en alder for utforsking av omgivelsene og egen plass der. Grenser skal møtes, og grenser skal forsøkes flyttet - stadig utover og utover.  Ferdigheter utvikles ikke minst når det gjelder bevegelighet (motorikk) og fingerferdighet (finmotorikk). Nå legges også et grunnlag for barnets selvbilde. Atopisk eksem kan gripe inn i flere sider av dette.

Utfoldelsen kan hemmes av svien i eksemet eller for å forebygge forverring. Den herlige leken med søle, sand og vann som de andre ungene fryder seg med, blir ulovlig. Sprekker i fingerbøyene ved håndeksem smerter selv i lek med klosser. Fingermalingen i barnehagen gjør vondt verre. Det er stadig et eller annet som de andre barna får lov til, som barnet med eksem ikke bør gjøre.

Mat og godter blir et kapittel for seg for mange - mer eller mindre velbegrunnet.  Å hindre kløe og mestring av kloretendenser er en kontinuerlig utfordring, ikke minst i forhold til lek og anstrengelser som gjør ungen varm og svett - og klorende.

Smøring, kanskje spesialbad og å svelge tabletter blir lett kjedelige rutiner hvis ikke foreldrene er særlig oppfinnsomme og spesielt flinke til å lage hyggestunder av det. Her hjelper det godt når begge foreldre er med på denne prosessen. Far kan smøre, mens mor leser for barnet med veksling av oppgavene. Slike tiltak er særlig velkomne i småbarnsalderen for da har også mange barn en uttalt selvhevdelsestrang; de vil selv bestemme over sin egen kropp - noe som må respekteres så langt som praktisk mulig. Gjennomføring av smøreprogrammet to til tre ganger daglig på en som er i protestalderen, krever at de stundene gjøres til positive opplevelser.  Samtidig vil protestene øke om barnet avbrytes i lek eller annet som opptar det, for å bli smurt. Det må en forsøke å unngå.

Når småbarn gråter («skriker»), er det ofte en fysisk krevende prestasjon som gjør dem varme - og da kommer kløen og kloringen. I denne alderen er evnen til å argumentere dårlig på andre måter enn med gråt, og gråten kommer lett når lovet eller foreldre går dem i mot. Et «Nei» fra mor eller far kan sette skrikingen i gang, og dermed kloringen.  Dette kan skape problemer i oppdragelse og grensesetting. Men det er best for barnet å bli oppdratt og få vite hvor grensene går.  Noen ganger kan en  ta barnet på fanget  før en sier sitt «NEI» med kontroll over barnets hender og negler, andre ganger er gråten og kloringen ikke til å komme utenom, men en må være rask med trøsten og brukbare alternativer.

Småbarn med mye eksem eller klisne salver i fjeset merker meget tidlig at de får mindre hud til hud klemmer enn søsknene når familien får besøk av slektninger eller foreldrenes venner. Samtidig er det mange voksne som i ren uforstand og manglende omtanke kommer med bemerkninger om barnets hud, enten over hodet på dem («små gryter har også ører») eller direkte: «Næmmen, har du klort deg  opp igjen nå da, stakkars», «Så fint eksemet ditt er i dag, da?», «Uff da, så sygt eksemet ditt er nå da!» osv,. Slikt bidrar til at barn kan identifisere seg med huden sin, i sted for å bli møtt med: «Å, så koselig å se deg. Kan jeg få en klem?», «Heisann, der har vi selve godgutten!» eller liknende som hjelper dem å stole på sin egen verdi.

Speilet vil før eller senere vise barnet at huden er «stygg» - og da er det kort vei til slutningen «Jeg er stygg». Alle må bidra til at huden ikke blir det som  bestemmer barnets selvbilde. Det krever ikke så mye, bare litt ekstra omtanke i tillegg til at en ser hvilken vidunderlig skapning et hvert barn egentlig er - med alle de følelsene, evnene, talentene og  mulighetene!

Alt dette er lettere sagt enn gjort. Mange har vanskelig for å forestille seg hvor mye tid og krefter går med på å ta vare på og stelle barnets hud, og hvor mye omtanke og planlegging det krever.

Attpå til opplever altfor mange at nattesøvnen blir ødelagt fordi ungen begynner å klø og klore seg opp om natten! Da er det viktig å dele på oppgaven også om natten - der det er to om dette.

Oppstår det problemer som en ikke mestrer i dette, er det lurt å kontakte en psykolog eller en sosionom med erfaring i familiedynamikk.

Se problemfloke.