Enzymer. Budbringere og lynraske arbeidere

Våre livsfunksjoner avhenger bl.a. av et stort antall enzymer. Det er proteiner med spesielle egenskaper. De virker på andre kjemiske stoffer enten ved å bryte dem ned til mindre enheter, eller ved å kople mindre enheter sammen til noe større. I dette arbeidet brukes de ikke opp selv, de bare skyver på. Arbeidshastigheten er utrolig; et enzymmolekyl kan behandle opp til 200 000 andre molekyler (substratet) i sekundet!

Dette er en av flere fabelaktige medarbeidere som har bygd oss opp, og som holder liv i oss. Uten alt dette ville vi bare vært et par bøtter vann, et spann faste stoffer og noen skjeer spesialstoffer.

Når vi får inn i oss et stoff, blir det ofte bearbeidet av en rekke enzymer som samarbeider. Noen bryter ned stoffet til ulike småbiter. Andre kan så bruke noen brukbare småbiter til å bygge opp noe kroppen trenger. Det som ikke kan brukes eller er skadelig, blir behandlet som søppel og blir kastet ut med urin og avføring, evt også hjulpet av immunsystemet.

Noe kan feies bort i full fart! Et eksempel på det kan du merke når du har spist asparges. Om du tissser få minutter etterpå, kan du kjenne at urinen lukter asparges. Det skyldes det unyttige stoffet aspartinsyre.

(Ill. K. Aas)

La oss bruke fosfolipider som eksempel, de som bygger opp membranen til cellene, og som er beskrevet i celler som kjemiske fabrikker. Når cellene dør, frigjøres mye fosfolipider. De må brytes ned så det ikke blir for mye  av dem, og noe av det som brytes ned, kan så gjenbrukes til noe nyttig.

Fosfolipidene, kalt A i figuren nedenfor,  blir først brudt ned av enzymet a til stoffene B1 og C1. Stoffene B1 og C1 har motsatt virkning på bestemte andre celler (for eksempel glatte muskelceller), og det er illustrert med henholdsvis fiolett og blågrønn ramme.

(Ill. K. Aas)

Stoffene B1 og C1 brytes så videre ned av henholdsvis enzym b1 og enzym c1 slik at det dannes stoffene B2 og C2 som så brytes ned videre, og så videre til det er dannet sluttprodukter. De kan enten brukes til å bygge opp nye stoffer (av andre enzymer) eller skilles ut av kroppen. Alt dette forløper lynraskt, og normalt er det hele tiden likevekt mellom stoffene (fiolett og blått). Underveis dannes det stoffer som kan virke på ulike celler. 

Noen av disse stoffene kalles prostaglandiner og leukotriener. De bidrar til inflammasjon (betennnelsesreaksjoner) og virker blant annet på glatt muskulatur og andre vev i bronkiene (Dette kommer vi tilbake til i omtalen av spesifikk kjemisk overømfintlighet.)

(Sist oppdatert 15. august 2012, Kjell Aas©)