Psykoterapi og annen behandling ved kjemisk miljøintoleranse

Det kommer en god del spørsmål om psykologer kan være til noen hjelp for personer som mener de har kjemisk miljøintoleranse.

Problemene hoper seg opp fordi mange mangler miljøkjemisk og biokjemisk kunnskap.

 Det er lettere for legen å gjenkjenne og forstå når miljøintoleranse og miljøhemming er allergisk (immunologisk miljøintoleranse) eller skyldes uttalt hyperreaktivitet (HR miljøintoleranse). Det er tilstander som har objektive tegn som kan etterprøves og bevises.

Ved annen miljøintoleranse blir det meget vanskeligere!  Uansett årsak er slike miljøhemminger så vanskelig å leve med, at de aller fleste får sosiale og psykiske problemer. Da er det vanlig at legen tror at dette opprinnelig har psykologiske årsaker selv om sykehistorien kan tyde på at det er en reell biokjemisk reaksjonsmåte.

Stilt overfor den enkelte pasient eller risikant er det meget vanskelig å ta standpunkt til om det er primære (opprinnelige) psykologiske årsaker eller sekundære fenomener som følger den vanskelige livssituasjonen.  Vanskelig, men neppe umulig!

I alle slike tilfeller kan det hjelpe å snakke med dyktige og kunnskapsrike psykologer. Da kan en få ryddet bort noen av problemene. Når tilstanden ikke har noen opprinnelig psykologisk årsak, kan imidlertid  ingen psykoterapi fjerne selve miljøintoleransen.

I en undersøkelse fra 2003  (Caress and Steinemann, 2003) der hele 12.6% av et tilfeldig utvalg på 1582 personer hadde kjemisk miljøintoleranse var det bare 1,4 % med tilsvarende miljøintoleranse som hadde en psykologisk forhistorie mens alle andre var knyttet til kjemisk eksponering (mest for insektmidler og hydrokarboner/løsemidler).

E-postene forteller om mye usikkerhet og gjetninger hos legene. Et felles problem er at tilstandene ikke har aksepterte diagnoser i Norge.. Det er et hinder også for registrering og forskning., dvs. for videreutviklingen her.

I en slik situasjon ert det forståelig at berørte mennesker oppsøker forskjellige «naturleger» og i sin fortvilelse er villige til å prøve nesten hva som helst av «behandlinger». Litteraturen om dette og risikantenes egne meldinger forteller om alle mulige (og noen helt absurde) behandlingsforsøk. Men det eneste som hjelper, er å unngå det en ikke tåler. Da gjenstår ofte spørsmålet om det er noen hensikt med psykoterapi etter at dette er foreslått som en siste utvei av legen.

For denne nettsiden dreier det seg ofte om serier av e-poster  med spørsmål og svar og nye spørsmål og nye svar osv. Det blir for omstendelig å gjenta i nettsiden, så her er mitt svar til en risikant som sliter mye på grunn av sin miljøhemming med typiske symptomer og typiske problemer.

SVAR til en blant mange
Du beskriver hvordan den stadige påkjenningen og usikkerheten som intoleransereaksjonene betyr, har skapt vansker for deg i familie og vennekrets og har gjort deg psykisk nedbrutt. Du har  også  slitt med angst (panikkangst) knyttet til sykdommen. 

Som jeg har skrevet i Kjemisk miljøintoleranse Del 2  og Del 4 (Mekanismene) , kan kjemisk miljøintoleranse skyldes kompliserte kjemiske prosesser, men det  er sannsynlig at plagene iverksettes gjennom det autonome nervesystemet. Slik stress og angst som du beskriver, bringer det autonome nervesystemet i enda mer ubalanse  med onde sirklers mekanisme.

Det kan imidlertid etableres gode sirklers mekanismer i dette systemet. Den bedringen du i sin tid opplevde ved å holde deg helt unna kjemiske forurensninger (i den grad det var mulig), kan være knyttet til bedre balanse i dette selvstyrende nervesystemet.

 Det er her en dyktig psykolog kan hjelpe deg gjennom bl.a. kognitiv terapi samtidig som hyggelig fysisk og sosial aktivitet også kan trekke i riktig retning.

En forutsetning for at dette kan hjelpe, er at både psykologen og du selv har innsikt i sykdommen.

Vondt og plagsomt, men ikke farlig!
For det første må begge vite at sykdommen ikke er farlig. En dør ikke av dette, så panikkangst er helt grunnløs. Du har grunn til å være lei deg og sint på sykdommen, men har ikke noe å engste deg for annet enn at det rundt neste hjørne kan være noe som gjør deg syk.

Sammen med psykologen kan du fjerne panikkangsten uten å bruke piller.

Du spør om antidepressiv medikasjon kan ha noe for seg. I den grad det dreier seg om situasjonsbetinget depresjon (som er en naturlig reaksjon ved slik miljøhemming), hjelper slik medisin lite, men den kan hjelpe godt hvis depresjonen sitter dypere.

«Alt mulig» er fosøkt

I USA er det gjennomført en stor spørreundersøkelse om effekten av utrolig mange forskjellige behandlingsforsøk (Gibson 2003). Det eneste som virkelig hjalp var tiltak for  å unngå provoserende kjemi (lukter).

Det nest beste, men langt mindre effektivt  var henholdsvis bønn og meditasjon. Kanskje dette var hos personer som egentlig ikke hadde kjemisk miljøintoleranse?. I flere undersøkelser er det funnet at mange som henvendte seg for kjemisk miljøintoleranse, viste seg å ha andre sykdommer (Paulini 1999).

Alternativt bekrefter det at det kan hjelpe å styrke det autonome nervesystemet selv om den opprinnelige  årsaken ikke er psykologisk. Antidepressiva hjalp bare litt og bare hos ca 10 %.

Spre kunnskap!
Manglende kunnskap om sykdommen i helsevesenet kan bidra til at mange føler seg enda mer hjelpeløse og stresset.

Jeg foreslår at du tar med deg til legen din kopier/utskrifter av det jeg har skrevet om Kjemisk miljøintoleranse anno 2009 på nettet. Du finner alle lenkene her.

 Du er dessverre ikke alene om dette og vil kanskje kjenne deg igjen i nødropet fra andre risikanter  i «Den nakne sannheten om MCS»

 


 

Litteratur:

Caress SM and Steinemann AC (2003): A review of a two-phase population study of multiple chemical sensitivities. Environ Health Perspect. 111: 1490–1497 Hele artiklen  (engelsk) kan leses på nettet:

Gibson, P( 2003): Perceived treatment efficacy for conventional and alternative therapies reported by persons with multiple chemical sensitivity. Environmental Health Perspectives. 111:1498–1504.  Hele artikkelen (engelsk) kan leses på nettet:

Paulini I (1999): Multiple Chemical Sensitivities (MCS)/ Idiopathic Environmental Intolerances (IEI). Der Berliner MCS-Workshop und seine Folgen. Allergologie 22:520-26.

Se også felles litteraturliste.

(Sist oppdaterty 22. januar 2010 Kjell Aas©)