Intoleransereaksjoner, innbilning eller vond virkelighet?

Det hender dessverre ofte at intoleransereaksjoner blir feiloppfattet. Det skjer særlig ofte når det dreier seg om symptomer der det ikke er mulig å bevise årsakssammenhenger med objektive metoder,  og når tilstanden ikke passer med noen vitenskapelig akseptert medisinsk diagnose. 

Dette illustreres blant annet når pasienter hevder å lide av det som kalles multippel kjemisk overfølsomhet (MCS) og ved såkalt inneklimasyke der legen må overveie flere alternative diagnoser (differensialdiagnoser). Likedan er det når sykdom tilskrives intoleranse for tilsetningsstoffer, sukker og andre fødemidler som ikke kan bekreftes objektivt uten dobbelblind kontrollerte provokasjonsprøver (som få kan få gjennomført fordi de er svært ressurskrevende). Tilsvarende problemer opptrer også ganske ofte fordi pårørende eller pasienter opplever at legen ikke forstår dem på grunn av manglende kunnskap.

Noen ganger dreier det seg om reelle plager og med slike årsakssammenhenger som pasienten selv eller pårørende mistenker og rapporterer.

Andre ganger kan det være helt andre årsaker. Legen må i hvert individuelt tilfelle vurdere dette så saklig som mulig. Vurderingen bygger legen på sine egne kunnskaper og erfaringer i forhold til sykehistorien og på sin oppfatning av pasientens troverdighet.

Her oppstår det lett konflikter mellom pasient og lege. Det kan dels skyldes svikt i kommunikasjon hos legen , manglende kunnskap, manglende kompetanse[1] eller manglende ressurser til å gjennomføre tilstrekkelig dyptpløyende diagnostisk arbeid. Uansett reelle eller feilvurderte årsaksforhold bidrar dette til pasientens problemfloke og gjør livet enda vanskeligere.

Slike sitasjoner er vanskelig også for leger. Leger som konsulteres av mange pasienter, kan ha arbeidet med alle avskygninger av dette.

Allergispesialister kan ha troverdige pasienter med sykehistorier og rapporterte årsakssammenhenger som de tror på fullt og helt, men der det ikke kan settes noen medisinsk diagnose som aksepteres av trygdeetaten. Legen kan også ha pasienter der andre årsaker enn det pasienten tror, er mest sannsynlig. Hit hører ikke minst psykologiske forklaringer. Da bør pasienten henvises til psykologisk undersøkelse og evt. behandling hos psykolog eller psykiater.

Psykologiske årsaksfaktorer er imidlertid noe som pasientene ofte nekter å godta, og da stopper gjerne samarbeidet med legen.

I slike tilfeller forsøker noen pasienter å oppsøke  andre leger i håp om å finne forståelse for sine plager og egne årsaksforklaringer. Noen prøver om igjen og om igjen slik at vi får det som kalles ”doctor shopping”. De samler opp stadig mer kunnskap som de bruker i argumenteringene for å overbevise legen.

Kunnskap kan både brukes og misbrukes i slike sammenhenger, men nå står pasienten i fare for å bli oppfattet som et tilfelle av det som kalles «Münchausen syndrome by proxy» [2].

Dette er heller ingen akseptert diagnose, men en betegnelse for leger som mener at moren har påført barnet sykdommen gjennom overdrevet sykeliggjøring eller – enda verre - med å skade det direkte. Noe av det som karakteriserte dette «syndromet» [3] var:

1. Barnets kroniske sykdom blir diktet opp og/eller blir påført barnet av moren eller en annen pårørende.

2. Moren (eller den aktuelle pårørende) bringer barnet til gjentatte legeundersøkelser og skifter lege for slike undersøkelser (doctor shopping)

3. Moren rapporterer spesielle årsaksforhold for barnets sykdom eller hevder at hun ikke forstår hvorfor barnet blir dårlig.

Gjennom tidene har det forekommet en del slike tilfeller. Dette «syndromet» er omtalt i ikke mindre enn 246 000 oppføringer på internett (ved søk i Google), men tankegangen bak det er tilbakevist av psykologer, se for eksempel «Gal mor eller gal diagnose» av Søren Friis Smith i det danske tidsskriftet  Psykolog Nyt, nr. 11, 2002.  

Ikke desto mindre er en slik merkelapp som antyder barnemishandling vond å få på seg uansett hva den innebærer. For både pasient og lege bør antydninger om noe slikt føre til grundigere undersøkelser inkludert konsultasjon hos psykiater for å avkrefte mistanken for pasientens del og/eller finne velbegrunnede behandlingsveier.

Manglende kunnskap både hos leger, annet helsepersonell og folk flest om allergi og andre former for intoleranse  skaper fortsatt store problemer og fortvilelse for mange. Heldigvis opparbeider leger og annet helsepersonell stadig bedre kunnskap og kompetanse for diagnose og behandling av allergier og andre former for intoleranse. Diagnostiske problemer vil likevel opptre der man mangler mulighet for å komme frem til målet med objektive metoder.  Da vil mye stå på menneskekunnskap og kommunikasjonsevne hos utøvere av helse- og sosialtjenester.

[1]  Til manglende kompetanse hører det at en ikke vet at en mangler kompetansen!

[2]”proxy”, (engelsk)= stedfortreder (her mest om  mor til et barn med påstått kronisk  sykdom).

[3] Syndrom = sammenstilling av symptomer.

 

(Sist oppdatert 02.01.2010, Kjell Aas©)