Ulike former for overfølsomhet

Her følger innledningsvis en kort  beskrivelser av de viktigste kjente typene av overfølsomhet. Mer detaljert omtale finner du ved å bruke de angitte lenkene 

Allergi

Det kjempeorkesteret av celler som holder livets kjemiske konsert stort sett i harmoni, rommer også vårt immunologiske forsvarssystem, og det er det som gir muligheter for allergi.

Allergi er en måte å reagere på, og ikke en sykdom, selv om det kan gi en mengde ulike sykdommer og plager, noen bagatellmessige, men for mange relativt plagsomme sykdommer over kortere eller lengre perioder. Noen blir alvorlig syke og må slite med vond og invalidiserende sykdom. Dødsfall på grunn av allergi forekommer, men heldigvis svært sjelden, og er egentlig lett å unngå i vår tid.

Allergi har å gjøre med immunforsvaret. Vårt immunologiske system virker som et forsvar i kroppen, med det hovedformål å gjøre oss immune mot smitte. Systemet er spesialisert på å oppdage og uskadeliggjøre fremmede stoffer. Denne beskyttelsen trenger vi for å forsvare oss mot bakterier, virus, innvollsormer og andre parasitter og ulike fremmedstoffer som kan skade oss. Men de har ikke intelligens og kan ikke skille mellom skadelige og uskadelige fremmedstoffer.

I dette forsvarssystemet er det mange aktører, blant annet såkalte antistoffer som hører til forskjellige familier (immunglobuliner, forkortet til Ig) – IgA, IgG, IgM, IgD og IgE.  

Atopisk allergi
De forskjellige familiene har forskjellige oppgaver og forskjellige arbeidsmåter. Familien IgE reagerer spesielt og mest på fremmede proteiner og på en slik måte at det oppstår allergi; forsvarsmekanismene er til skade.

Allergi som er knyttet til IgE, kalles atopisk allergi.

Celleavhengig kontaktallergi
En annen form for allergi som kalles kontaktallergi, er knyttet til immunologisk aktive celler, lymfocytter, og ikke til IgE. Disse cellene har antistoffliknende signalsystemer på overflaten. De reagerer på enkle kjemiske fremmedstoffer, blant annet en del metaller som krom og nikkel, og gir bare allergireaksjoner i huden, kjent som kontaktallergisk eksem.

Allergi fører til skadelige, betennelsesliknende (inflammatoriske) vevsforandringer ofte sammen med endring av reaksjonsmåten i ulike vev (forstyrrelser i individets fysiologi). Symptomene iverksettes gjennom kompliserte serier av biokjemiske reaksjoner som blir utløst av immunreaksjonen. Reaksjonens preg og styrke avhenger av de aktuelle målorganenes mottakelighet og reaktivitet (se toleranseterskel) i samvirke med andre biokjemiske påvirkninger.

Typisk for alle immunreaksjoner og allergier er at de er spesifikke. De er rettet mot helt bestemte molekyler. Molekyler  som utløser allergien ved atopisk (IgE-avhengig) allergi, kalles allergener , og det som inneholder slike molekyler, for eksempel gresspollen, egg og katt, kalles helst allergenkilder. I daglig tale kaller nok folk flest allergenkildene for allergener.

Ved kontaktallergi er det greiest å snakke om kontaktallergener for å unngå misforståelser. Dette omtaler vi i egne kapitler Allergenkilder og allergener.  

Hyperreaktivitet

Hyperreaktivitet er overirritabilitet for mange ulike (uspesifikke) påvirkninger i luftveiene og øyeslimhinnene. Det skyldes en ubalanse i vevene uten at man vet nøyaktig hvor feilen ligger. Det fører til overdrevet sterke reaksjoner i de berørte organene overfor forskjellige fysiske og kjemiske påvirkninger Også enkelte nervereflekser (se betinget refleks) kan virke.

Hyperreaktivitet er særlig viktig ved astma og spesielle neseplager som likner høysnue uten å være det, og forveksles ofte med allergi. Reaksjonene kommer når luften inneholder forurensninger i støv- eller gassform av forskjellig slag som vi kaller irritanter. Også kald luft kan virke som irritant.

Andre former for overfølsomhet (intoleranse)

Det forekommer også overfølsomhetsreaksjoner som ikke passer inn under definisjonene for allergi eller hyperreaktivitet. Mekanismene er ikke kjent, og reaksjonene går under forskjellige navn.

Når vi ikke kjenner mekanismene, kaller vi det bare intoleranse. Når vi kjenner årsakene, føyer vi gjerne årsaksfaktoren til foran ordet intoleranse.

Noen reaksjoner bærer preg av rene biokjemiske prosesser Andre reaksjoner er åpenbart uspesifikke på samme vis som ved hyperreaktivitet. Noe av dette kan dreie seg om betingede reflekser. Annet kan ha sin forklaring i forskjellige psykosomatiske reaksjonsmønstre, der personlighetstrekk med tidligere opplevelser og uløste følelsesmessige konflikter kan være avgjørende. Fagfolk kaller dette siste for somatisering.

Spesifikk kjemisk overfølsomhet

Spesifikk kjemisk overfølsomhet er spesifikk ikke-allergisk overfølsomhet rettet mot definerte kjemiske stoffer.

Mekanismene er ikke kjent, men det er holdepunkter for et biokjemisk grunnlag knyttet til mangel eller feilfunksjon i enzymsystemer, kjemiske mottakere (reseptorer) eller andre sider av vårt eget kjemiske stoffskifte.

Andre intoleranser

De andre formene for overømfintlighet som vi har nevnt, hyperreaktivitet og spesifikk kjemisk overømfintlighet, er ikke av immunologisk natur, men skyldes uheldige fenomener i den kompliserte kjemi eller biokjemi som til en hver tid opererer i vårt indre.

Vi kan  også ha overømfintlighet som skyldes immunologiske feilreaksjoner uten at vi kaller det allergi. Et typisk eksempel på det er sykdommen cøliaki som gir kronisk diaré. Den skyldes overømfintlighet mot proteinet gluten som finnes i hvete og noen andre kornsorter og kalles derfor glutenintoleranse. Den immunologiske feilreaksjonen fører til betennelsesendringer i tarmen. 

Mange har også intoleransereaksjoner av kjemisk natur der vi kjenner årsakene. Best kjent er laktoseintoleranse. Det er en diarésykdom som skyldes mangel på et enzym (laktase) i tarmen som må til for å spalte ned melkesukker (laktose) slik at det kan suges opp gjennom tarmveggene. Uspaltet er det sukkermolekylet for stort til å brukes av kroppen, og da tåles ikke kumelk.

Også andre sukkermolekyler (såkalte disakkarider) kan være for store. Mangler man de rette enzymene for det i tarmen, blir det også diaré. Det kalles disakkaridintoleranse.

Også inne i kroppen vår jobber en mengde enzymer. Vi kjenner noen av dem og arbeidsoppgavene deres. Blant disse er det noen som må til for å bryte ned ulike kjemiske stoffer som kalles aminer. Mangel på eller svikt i noen slike enzymer, gjør at mange mennesker får hodepine av bl.a. sjokolade, mange slags moden ost og rødviner. Mangel på andre enzymer kan føre til alvorlige reaksjoner på visse medikamenter, bl.a. acetylsalisylsyre. Vi kjenner til en mengde enzymer i kroppen vår,  men vet  ikke nok om dem.   

Betinget refleks

Betingede reflekser er ikke noen egentlig overfølsomhet, men kan virke slik. Vi har alle erfart på forskjellige måter hvordan kroppen kan lære inn betingede reflekser. Er du sulten, kan lukten av stekt bacon eller grillet lammekotelett få munnen til å flyte av spytt; ja, bare tanken på det kan være nok. Slike innlærte reflekser er en del av vårt normale samspill mellom sansning og nervesignaler (nevrofysiologi).

Når en og samme sansning gjentatte ganger kommer samtidig med en reaksjonsmåte, virker det som innlæring slik at kroppen reagerer automatisk. Det er ikke ”noe psykisk noe”.

Dette ble vist første gang av den russiske forskeren Pavlov i eksperimenter med hunder. Hver gang hundene ble foret, ble det ringt i en bjelle. Etter kort tid begynte spytt og magesafter på flomme når bjellen ringte uten at det kom noe mat. Tilsvarende innlæring forekommer også for uønskede reaksjoner. Bestemte lukter og tankerekker kan utløse uønskede kroppsreaksjoner - fra hodepine og kvalme til hudkløe og astma.

Henrik Ibsen  kjente godt till betingede reflekser slik det kommer frem i det selvbiografiske diktet: Mindets Magt